D'Angelo og Veronica Maggio til Moldejazz!

D'Angelo And The Vanguard
D'Angelo eller Michael Eugene Archer (f. 1974) som han egentlig heter, platedebuterte i 1995 med Brown Sugar. Albumet hadde elementer av jazzinspirert hiphop og klassisk soul i en forfriskende miks, med referanser til A Tribe Called Quest så vel som Stevie Wonder. D'Angelo brukte fem år på sitt andre album, den moderne klassikeren Voodoo. Albumet var enda mer helstøpt enn debuten, med smektende og smygende groovy soul og funk. Han hadde også hentet inn flere nye samarbeidspartnere, ikke minst den walisiske stjernebassisten Pino Palladino, en musiker som har hatt mye å si for den særegne grooven i D'Angelos musikk. Så skulle det altså gå lang tid før man fikk noe nytt fra D'Angelo igjen. Håpet om et tredje D'Angelo-album så ut til å svinne før Black Messiah plutselig var der, 14 år etter Voodoo. Det nye albumet traff på mange måter en tidsånd. Mørkt, dystert og skittent, men samtidig groovy, lekent og livlig. Albumet fikk da også strålende mottagelser, og tross at det kom veldig seint på året, klarte det likevel å toppe flere årsbestelister.

D'Angelo er nå på turne med bandet sitt, The Vanguard, og live er de et fyrverkeri. Da de gjestet Oslo i februar i år, spilte de i godt og vel to timer, og kunne by på en kveld med svett og livsbejaende moderne funk og soul. Om sammenlikninger med Sly Stone, Prince og Marvin Gaye er vanlig å høre når folk snakker om D'Angelo, så er det også noe litt røffere over bandet hans live, kanskje til og med snev av rockeband som Living Colour og Fishbone. Det er også tydelig at han har lært et og annet om å lede et liveband fra en av de beste i klassen, soulens gudfar James Brown. Det er bare å glede seg.

Veronica Maggio
Det er ingen overdrivelse å si at Veronica Maggio er en av Skandinavias største popartister. Den svenske, italienskættede vokalisten og låtskriveren albumdebuten i 2006 med Vatten och bröd, en utgivelse som gav henne prisen som årets nykommer ved den svenske Grammisgalan i 2007. Men det tok det virkelig av med påfølgende Och vinnaren är... i 2008. Hjulpet fram av hitsingler som «Måndagsbarn», som nådde nr. 1 på VGs singelliste, og «Stopp», ble albumet en salgssuksess og ble liggende på VG-lista i 13 uker.

Maggio har vist seg som en låtskriver med ekstremt god popteft, og sangene hennes balanserer mellom det søte og det bitre, musikalsk så vel som tematisk, slik mye av den beste popmusikken ofte gjør. Hennes prisvinnende tekster er ofte både tankevekkende samtidig som de er lettfattelige, og kler de drivende, gjerne oppløftende popmelodiene, som henter inspirasjon i alt fra Motown-soul til moderne gitardreven pop og elektronisk musikk. I 2012 vant hun hele tre Grammis-priser for Satan i gatan: årets pop, årets komponist og årets tekstforfatter, sistnevnte sammen med Christian Waltz. Hennes hittil nyeste album er Handen i fickan fast jag bryr meg, som kom i 2013 og blant annet inneholder en duett med Håkan Hellström.

Veronica Maggio har også blitt en ettertraktet liveartists, og har spilt med stor suksess både på klubbscener og festivaler. Med hennes fengende låtmateriale i bunn, blant disse de etterhvert mange hitlåtene, og en uimotståelig publikumstekke, ligger det an til å bli god stemning på Romsdalsmuseet.

Tigran Hamasyan
Tigran Hamasyan, ofte kun omtalt som Tigran, er født i Armenia i 1987. Han begynte å spille piano allerede i treårsalderen og vant 18 år gammel den prestisjetunge konkurransen Thelonious Monk International Jazz Piano. Selv om Hamasyans musikk er jazzorientert i bunn, henter den inspirasjon i fra et vidt spekter, ikke minst i fra armensk folkemusikktradisjon. Samtidig bærer den tydelige preg av en fascinasjon for rock og prog-rock, men også klassisk musikk, så vel som moderne elektronisk musikk.

Etter to utgivelser på Verve kom Tigrans femte album Mockroot på velrennomerte Nonesuch i januar i år. Innspilt med en trio bestående av Sam Minaie på elektrisk bass og Arthur Hnatek på trommer og elektronikk, mikser de blendende melodiske pianoløp og drivende og heftige rytmer, blant annet med akkordtunge, rock-aktige mellomspill, som av og til kan sette tankene mot fusion. Samtidig tar de uvante valg og sper på med fremstøt av både elektronika og meditative pauseinnslag. De folkemusikkinspirerte melodiene, som Tigran av og til synger ved siden av å spille, bidrar da også til musikkens særpreg. Til Molde kommer Tigran med trioen fra Mockroot.

Kris Davis
Opprinnelig kanadiske Kris Davis er en av New York-scenens mest fremtredende pianister. I løpet av de ti siste årene har hun vært delaktig i samt ledet en rekke ulike ensembler, og jobbet mye med musikere som Tony Malaby, Eivind Opsvik, Ingrid Laubrock og Tyshawn Sorey. Hun deltok sammen med veteran-trommis Andrew Cyrille på bassisten Eric Revis' vidunderlige City of Asylum fra 2012. Samme året kom kvintettutgivelsen Capricorn Climber, og hun har lenge ledet en trio med John Hébert og Tom Rainey, en gruppe som også nylig har gjestet Bergen og Oslo. Hennes hittil nyeste prosjekt er en oktett med intet mindre enn fire bassklarinettister.
Til Molde kommer hun dog som solopianist, et for mange utfordrende format, men et som Davis takler utmerket, noe albumene Aeriol Piano (Clean Feed) og Massive Threads (Thirsty Ear) er gode eksempler på. Her som i hennes andre prosjekter kan finne elementer i fra klassisk musikk og moderne jazz, og som med mye av hennes musikk spilles det på spenninger mellom det tilsynelatende enkle og det mer komplekse: små melodier kan spinne ut i mer avanserte partier, men også motsatt. Det ligger an til å bli et intimt møte med en av den moderne jazzens mest ambisiøse og lovende pianister.

Vijay Iyer Trio
Pianisten, komponisten, produsenten og akademikeren Vijay Iyer (f. 1971) er en av vår tids mest markante, anerkjente og prisbelønte jazzutøvere, og hans stjerne ser til å være stadig voksende. Mye av grunnen til det kan være et unikt talent for å få sin særpregede, dynamiske og utfordrende jazz, som ofte balanserer mellom heftig rytmikk og melodisk og tematisk teft, til å samtidig låte tilgjengelig, for ikke å si rett ut fengende.

Vijay Iyer har jobbet med musikere som blant andre Rudresh Mahanthappa - de to var på Moldebesøk i 2007, Wadada Leo Smith, Steve Lehman og Tyshawn Sorey i Fieldwork, Roscoe Mitchell, hiphop-artistene Das Racist og Mike Ladd. Etter å ha gitt ut album på anerkjente Pi Recordings og tyske ACT, signerte han for et par år siden for ECM, noe som har gjort det mulig for ham å nå ut til et enda større publikum. I februar i år ga han ut Break Stuff med sin faste trio, som består av Stephan Crump på kontrabass og trommis Marcus Gilmore. Albumet ble forært fem stjerner, dvs full pott, i marsutgaven av Down Beat.

Marius Neset
Marius Neset har 30 år gammel rukket å gjøre fem plater i eget navn, blitt nominert til Nordisk Råds Musikkpris, fått Spellemannpris og gjort spillejobber over hele verden. Det har resultert i lovprisninger i norsk og internasjonal musikkpresse. The Guardian går så langt som å si at Neset kombinerer Breckers rå kraft med Garbareks delikate tonespråk. Musikken hans, både innspilt og live, viser Neset som en sprudlende formidler, raus bandleder og en fantastisk komponist og solist. Hans siste plate Pinball (ACT) er med hans egen vitale kvintett. Vi ser frem til en konsert på Moldejazz som vil kombinere det frenetiske med det reflekterende, som blander intensitet og insinuering, og som viser en av fremtidens - men også nåtidens - mest spennende saksofonister.

Krokofant
Krokofant er et nytt bekjentskap for mange, men etter sin selvtitulerte debut på Rune Grammofon i fjor, tok de sitt første skritt ut mot et større publikum. Krokofant er en særdeles eksplosiv og vital trio. Lydbildet er tungt forankret i 70-tallet, med sterke referanser til King Crimson, tidlig Mahavishnu, John Zorn og Peter Brötzmann. Den bassløse besetningen med Jørgen Mathiesen på saksofon, Tom Hasslan på gitar og Axel Skalstad på trommer mangler på ingen måte bunn. Trommespillet er lekent, fresende og genuint. Bandet låter fritt og strukturert på samme tid, presise og tunge riff forløses i rystende sterke improvisasjoner. Lange, ville saksofonsoloer avløses av et særdeles kreativt, variert og virtuost gitarspill, uten at det noen gang går på bekostning av samspillet, drivet eller grooven. Moldejazz er stolt av å presentere denne lovende trioen, og sier som gitarist Tom Hasslan: More prog to the people!

Bjørn Alterhaug - «Tiden leker og ler»
«Tiden leker og ler» er en formulering hentet fra filosofen Bakhtin, og henspeiler på vekslingen mellom det gamle og det nye, der det som fødes og det som dør er sentralt, og hvor tiden smelter det gamle om til nytt og ikke lar noe forbli evig. Bjørn Alterhaug er ikke bare alle norske bassisters «far», men et menneske som brenner livlig for musikk, filosofi og akademia. I denne forestillingen får han kombinert alle disse lidenskapene på en besnærende og elegant måte. «Tiden leker og ler» er et bestillingsverk, et samarbeidsprosjekt mellom Trondheim Jazzfest og Moldejazz. Det ble urfremført under Jazzfest i fjor, og det er nå tid for at Moldepublikummet skal få sin del av kaken.

Medvirkende: Viktoria Tolstoy - vokal, Frode Alnæs - gitar og vokal, Vigleik Storaas - flygel/synth,
Håkon Mjåset Johansen - trommer, Tore Aaen Aune - fløyter, Martin Myhre Olsen - saxer, Knut Lauritzen - klarinetter/ saxer, Øyvind Fjørtoft Engen - cello, Bjørn Alterhaug - kontrabass/ presentasjon

Moldejazz har tidligere lansert følgende artister til 2015-festivalen: Dee Dee Bridgewater & The New Orleans Jazz Orchestra, Robert Plant And The Sensational Space Shifters, Gregory Porter, Jack DeJohnette - Made In Chicago, The Bad Plus Joshua Redman, Sly & Robbie meet Nils Petter Molvær, Kurt Elling, Møster! , Espen Reinertsen & Trondheim Jazzorkester, Driving Miles og Emilie Nicolas.

Billetter kan kjøpes digitalt gjennom Moldejazz sine nettsider fra kl. 11:00 10/3-15.
For ytterligere informasjon kontakt: Daglig leder i Moldejazz, Hans-Olav Solli - tlf 948 26 305.