| LIVE: Den milde skotten Arild Andersen |
 |
|
| 17. oktober 2011 |
| - My good friend, Arild Andersen - he can really play! |
|
|
|
|
Vi snakker om en slags familie. ECM-familien. Det er bandlederen Tommy
Smith som snakker. Om Arild Andersen. Tenk hva Manfred Eicher har på sin
samvittighet.
Her kommer øyeblikkelig en innvending. "Scottish National Jazz Orhcestra celebrate the music of ECM with special guest Arild Andersen" er i overkant snille. Sant nok, at det er dagen etter Oslo 22.07.11. Men musikken, som sådan, må ha trøkk. Det savna vi ofte i Bjørnsonhuset.
Dette, til tross for at låtmaterialset de velger i jo er så über über suverent! Hør på komponistene: Jan Garbarek, Trygve Seim, John Abercrombie, Dave Holland, Charlie Haden, Kenny Wheeler, Chick Corea, Pat Metheny, Keith Jarrett - for ikke å glemme Arild Andersen i sine egne komposisjoner "Hyperborian &Independency IV".
Problemet med dette prosjektet, er at det kan virke noe statisk. Og jeg skjønner årsaken. Idet en bassist skal være solist i en konsert som egentlig er designa for et storband ... vel; så blir det gjerne sånn at temaet blir slått an - og så spiller bassisten solo.
Dette er helt sant: Selv med en så briljant bassist som Arild Andersen, kan dette komme til å virke litt ... nettopp; statisk. For det gikk slik for seg, gjennomgående: Da Arild Andersen ikke spilte solo, gikk solistrollen til bandleder Tommy Smith (saksofon) eller Steve Hamilton (piano) - men det skjedde bare i sjeldne tilfelle.
Da blir det blir befriende å høre Ryan Quigley; krafttrompeteren som faktisk ikke er så innmari god.
Arild Andersens tone er genuin i jazzmusikken. Men jeg tror jeg sier som Arne Scheie ville sagt: Småpent.
Arild Rønsen |
|
|
|
