| LIVE: Holland, Hegdal, og TJO |
 |
|
Resident: Dave Holland, nå også med orkester. Foto: Emil Marøy
|
|
| 13. oktober 2011 |
Eirik Hegdal viser Dave Holland hvor skapet skal stå. I Bjørnsonhuset fredag leverer Eirik Hegdal og Trondheim Jazzorkester varene fullt og helt på nivå med de tidligere samarbeidene med Chick Corea og Pat Metheny.
|
|
|
|
|
Etter nesten en uke med Dave Holland som Artist in Residence så vi med spenning fram til rosinen i pølsa, konserten i Bjørnsonhuset med Dave Hollands musikk, Eirik Hegdals gjenskaping av den, og et TJO forsterket med svenskene Magnus Broo på trompet, Mathias Ståhl på vibrafon og Mats Åleklint på trombone ved siden av Klaus Holm og Ronny Farsund i tillegg til de som var listet opp i programmet.
I det vi er på vei til Bjørnsonhuset kommer nyheten inn om hva som har skjedd i Regjeringskvartalet i Oslo. Plutselig er det klart at denne konserten som er planlagt i en ånd av fellesskapsfølelse, likeverd og åpenhet mot våre medmennesker, hvor forskjeller i farge, tro, religion, politisk ståsted er totalt irrelevante størrelser, hvor likeverdig kommunikasjon er det eneste viktige, vil få en bakgrunn som vi helst ville vært foruten.
Jeg tror ikke bandet hadde fått med seg nyhetene før de entret scenen. Dave Holland entret scenen og ønsket, henvendt til publikum, velkommen med utsagnet «You are very lucky to have these fantastic musicians living in your own country».
Vi fikk to vidunderlige timer med ni Dave Holland-komposisjoner, delvis i Dave Hollands arrangementer, bl.a. for sitt eget storband, men også noe nyskrevet, og dels i Eirik Hegdals spesialskrevne arrangementer for dette bandet. Tonen ble satt i den første låta, arrangert av Hegdal, «Homecoming», skrevet på et trangt hotellrom i 1984 da han var tilbake i England, for første gang med eget band. Magnus Broo hadde en solo som satte skapet på plass og la an målestokken for konserten. Derfra gikk det bare oppover. Etter «Last Minute Man» fikk vi «Razor’s Edge», begge arrangert av Holland. Eivind Lønning leverte en solo som om det var post-bop-musiker han var, deri innbefattet et langt sitat av en Miles-solo. (Hvilken må vi komme tilbake til).
|
|
|
|
|
Eirik Hegdal. Foto: Emil Marøy
|
Eirik
Hegdal hadde gjort genistreken ikke å begrense seg til serien med
kvintett- og storbandplater fra og med «Jumpin’ In». Med låta
«Interception» gikk Hegdal tilbake til Hollands første plate under eget
navn, «Conference of the Birds». Etter «Four Winds» i Hegdals
arrangement og «How’s Never», arrangert av Holland, fikk vi
komposisjonen «Introception» skrevet av Hegdal over «Interception».
Denne gikk rett over i Hegdals arrangement av «Juggler’s Paradise», før
den ordinære delen av konserten ble avsluttet med «Triple Dance» i
Hollands arrangement.
Ekstranummeret var Hegdals arrangement av
tittelsporet på plata «Conference of the Birds» var et strålende og
verdig punktum for to timer i fellesskapets og kjærlighetens ånd. Om
bare vi kunne sluppet unna det som ble avdekket av nyheter av kvelden.
Å
gå inn på de forskjellige arrangementene og sammenlikninger av Hegdals
og Hollands egne, oppleves i skrivende stund som meningsløst og
irrelevant. La meg bare avslutte med hva Dave Holland sa fredag under
Jazzakademiet. «Eirik Hegdal har oppdaget dimensjoner og sider ved mine
komposisjoner som jeg selv aldri ville kunne ha sett!»
Tekst: Johan Hauknes
|
|
|
|
|
|
|
|
