| LIVE: Hilde Marie Kjersem |
 |
|
| 15. oktober 2011 |
| - Scenen er min! |
|
| "Endelig står jeg her, på egen scene, med eget materiale og dere er deilige!"
|
|
|
Dette beskriver nok møtet med Hilde Marie Kjersem på Kulturhuset i går kveld på en særdeles god måte.
Artisten Hilde Marie Kjersem er en åpenbaring. Hun trives så godt på scenen at det er umulig å ikke trives i salen. Det samme må sies om bandet hun har med seg. Det er energi i alt som skjer. Javel, så er det kanskje ikke så mye jazz igjen i musikken, men det grenselandet de beveger seg i ligger på vippepunktet til en fusjon i pop/jazz segmentet. Jeg gjenkjenner fraseringer som svært få popmusikere er i stand til å utføre slik Hilde gjør det.
Hun har en stemme med et stort spenn og en fortellerevne og diksjon som tydeligjør tekstene slik at jeg som lytter forstår. Jeg rives med i historien om Kenny fra TV-serien South Park, den stakkars gutten som til stadighet dør. Jeg forstår det tette båndet til hunden Moses som er der sammen med henne hele tiden. Det er viktige hendelser hun forteller oss, ikke selvsentrert, ikke overfladisk, men oppriktige. Jeg er ofte opptatt av musikken, men i denne sammenhengen lytter jeg på tekst.
Bandet må framheves de også. Hedvig Mollestad Thomassen på gitar kjenner kanskje mange til fra før. Hun vant "Årets unge norske jazztalent 2009" nettopp her i Molde. Hun har kjent Hilde Marie siden de var små da de tråkket sammen i gatene i Molde under festivalen, snek seg inn på konserter og fikk inspirasjon til selv å bli musikere. Sammen med maestro Christer Knudsen på tangenter utgjør disse en sterk vokaltrio, noe de fikk bevise gang på gang.
Musikken er progressiv, den kan faktisk til tider minne litt om Frank Zappa, med rytmiske og klanglige utfordringer, men samtidig inspirert av Tom Waits skjørhet.
Dette er en konsert jeg vil huske. Jeg vil huske smilet, drivet, ønsket om å gi publikum en opplevelse.
Tekst: Jan Inge Tangen
|
|
|
|
Fint at du likte det. Vil du dele med andre?
Legg til ny kommentar
Viser 0 kommentarer